HÜM

«Don’t Take It So Personally»
LOSEN RECORDS, LOS 239-2

Av og til kan man lure på hvorfor plateselskap som Losen Records utgir så enormt mange plater med, i hovedsak, band og musikere man ikke kjenner fra før. For det kan umulig være at man tror at alle disse utgivelsene vil selge i store opplag. Men samtidig er det ytterst positivt at musikere får spredd musikken sin ut til folket, og at plateutgivelsene mer blir å regne som «visittkort» enn at de skal toppe salgslistene rundt om i verden. Og at Losen Records promoterer nye band og musikere, med iherdig innsats både med profesjonelle produksjoner og internasjonal distribusjon, skal en av de siste idealister, Odd Gjelsnes i Losen Records, ha all ære for.

I pressemeldingen til denne platen kan man lese at «Hüm invites the listener into a world where the European jazz tradition meets contemporary music. In the trio’s musical expression, the Nordic jazz aesthetics collides with classically inspired textures, sometimes written in odd meters. The band’s philosophy is based on an equal presence of instruments in interplay and a compositional way of thinking that originates from chamber music. På dette debutalbumet forsøker Hüm å utforske mulighetene for å passe improvisasjon inn i komposisjonen på en måte som visker ut skillet mellom improvisert og gjennomkomponert musikk. Likevel er musikken basert på nøye utarbeidede strukturelle elementer. Ved å lage rammene med distinkte rytmiske, melodiske og harmoniske enheter, er gjennomkomponerte seksjoner omgitt av improviserte partier preget av interaktiv lytting og åpne soniske landskap. Prosessen med å komponere denne musikken er direkte skreddersydd til hvert enkelt medlem personlige uttrykk og spillestil. Konseptet er å lage den improviserte musikken basert på forskjellige musikalske vokabular og forskjellige musikalske bakgrunner til triomedlemmene».

Trioen er, som veldig mange andre, nordiske band innenfor dagens jazz, en pianotrio med Bojan Marjanovic på piano, Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass og Magnus Sefaniassen Eide på trommer, og dømmer man platen kun etter presseomtalen, havner trioen rett inn i selskap med band som e.s.t., Rymden, Jacob Karlzon og en rekke andre nordiske pianotrioer.

De siste dagene har jeg lyttet mye til denne innspillingen, og jeg er blitt positivt overrasket over den musikken de tre fremfører. All musikken er laget av Marjanovic, med unntak av en låt, den serbiske folkemelodien «Cvekje cafnalo», som avrunder dette albumet. Denne er muligens med fordi Marjanovic opprinnelig kommer fra Serbia, men er nå bosatt i Oslo. Og det er mulig at han plukker fram denne når hjemlengselen blir for stor, og at den brukes som en slags trøst, på lik linje med at jeg har plukket fram norsk folkemusikk når hjemlengselen har blitt for stor i København.

Når man setter sammen en trio med to gode, norske jazzmusikere og en serbisk pianist, kan man nesten ane hva slags musikk man får servert. Og selv om jeg forventet noe i det nordiske landskapet før jeg satte på platen første gang, så er det et helt annerledes, musikalsk landskap som møter meg på platen. Vel er den norske og nordiske pianomusikken ofte melankolsk i uttrykket, men det blir noe helt annet når en serbisk pianist komponerer og spiller. Og fra åpningen, «Dream Beliefs» er dette musikk som, på mange måter, forteller mye av historien om det være serbisk og den krigen som oppsto for noen år siden og som må ha satt sterke spor hos de som opplevde den, nesten uansett hvilken side av krigen man var på.

Derfor er mesteparten av musikken vi får servert her, ytterst melankolsk i melodiføringen og improvisasjonen. Og det er en utmerket komponist og pianist vi møter som «leder» for trioen. Han er blitt sammenlignet med Keith Jarrett, men det er mye mer, og en helt annen angrepsvinkel i det Marjanovic komponerer og spiller, enn det Jarrett noen gang har gjort. Og med seg har han to musikere som er gode lyttere, og som følger han til «målstreken» ed utmerket spill. Og spesielt kan jeg like bassist Kaldefoss Tveites fine bass-solier, mens Eides trommespill er løst og fint.

Men det er Marjanovics pianospill som virkelig imponerer på denne innspillingen. For her møter vi en pianist med mange gode ideer og med teknikken inne. Han lager utmerkede ko0mposisjoner, og tolker dem på en fremragende måte. Og pianosoliene hans er utmerkede.

Hüms debutalbum er rett og slett en perle innenfor den europeiske pianojazzen, og platen bør kunne gi de tre en rekke spillejobber både i Norge og rundt om i Europa. For dette er ytterst godt gjennomført, og er en helstøpt og fin plate jeg anbefaler til alle med sans for god jazzmusikk.

Jan Granlie